Juletur 2008

Dag 1, 21. des.
Er dette starten?

Så var vi endelig i gang. Pappa-Skogstad kjørte oss til startpunktet med to fullpakka pulker i bagasjen. Nå hadde vi hele Nordmarka å boltre oss i. Vi startet, positive som vi er, med gode stavtak fra Svartbekken, 3,5 km sør for Grua, mot store Klattertjern. Det var en etappe som i og for seg skulle ta en halvtime, men som tok nærmere to timer, grunnet en liten feilnavigering. Vi kom til å følge Myllselva sørover og havnet en km sør for Klattertjern. Vi ble enige om å gå strake veien mot tjernet, opp de bratte bakkene. Det skulle vise seg å ta på kreftene! På toppen ventet masse sikksakk-kjøring mellom trær og buskas. Vi slapp ikke unna før etter en times tid med blodslit. Vi endte med å slå leir et par hundre meter fra Klattertjern. Vi var rett og slett litt lei. Allerede etter første dag kom savnet av en varm og god seng og fjernkontroll. Men ikke faen om vi gir oss så lett! Da kvelden kom, bålet ble fyrt og kartplanleggingen gjort, dro vi ned til vannet og fordrev tiden med litt isfiske. Nå skjønte vi hvorfor vi drev med dette. Tanken på å fyre bål, fiske på isen og å feire jul ute, gjorde at vi nå gledet oss til de neste dagene.


Klare til avgang!




Sleping av pulk opp mot Klattertjern.




Kaaløy koser seg med kveldskaffen.




Gutta i skogen!

Isfisking på Klattertjern i kveldinga.

Dag 2, 22. des.
Blodslit uten like!

Denne etappen skulle vise seg å bli ganske tøff… Vi kavet mellom trærne ned til Auretjern, hvor vi prøvde fisket i en halvtime og tok lunsjen i samme slengen. Det var etter denne lille rasten at vi skulle settes på prøve. Fra Auretjern til Mylla er det nemlig rød stiplet linje, noe som betyr at løypa ikke er preparert. Trasking i 40 cm snø kjentes godt i lårene. Vi merket at energien dalte i takt med stegene. Rett og slett puddingforhold! Vi kom oss omsider inn på en vei, som førte oss til Mylla. Vi gikk noen hundre meter på vannet, før vi fant en fin leir på en odde. Nå var energien forsvunnet, vi var helt tomme. Vi fyrte opp primusen, fikk opp duken og inntok en lettvint middag bestående av REAL. Kvelden ble med pepperkaker, radiokos og prat om hummer og kanari. Morgendagen så lysere ut med tanke på at vi bare skulle gå på flat is. Vi regnet med at uflaksen var brukt opp.

Liten rast ved Auretjern. Rene påskeværet!

Grunnet kalde skisko, måtte Chris stoppe å varme

tærne innimellom...

...Men den nye soveposen var varm og god.


Dag 3, 23. des.
Sol, vindstille og bare fryd og gammen.

I dag skulle uflaksen snu. Vi la av gårde fra den lille odden i ti-tiden og tanken på at pulken skulle trekkes uavbrutt fire km på vannet var en deilig tanke. Det ble en liten stopp halvveis med varming av kalde tær før vi var av gårde nesten like fort som vi stoppet. Mylla var gjort på en snau time. Vi unnet oss en liten matbit før turen gikk videre via Trantjern i nydelige, vinterlige omgivelser, videre forbi Ølja, før det gikk radig unna ned mot Kalven og Gjerdingen. Kalven er en liten bukt på Gjerdingen. Planen var å krysse vannet og legge oss på sørsiden. Isen så ikke trygg ut midtveis, så vi gikk heller en tur langs land i håp om å finne en fin julaftenleir. Etter 500-600 meter bestemte vi oss for å dra tilbake til Kalven hvor vi i utgangspunktet hadde en fin leir i boks. De tunge dagene var over og vi følte vi gikk på skyer! Vi sanket ved til bålet, lagde oss middag og fisket litt. Null fisk hittil.

Andreas gjør klar til dagens etappe.

Knallfine løyper og godvær i marka.

Andreas kuler'n.

Dag 4, 24. des.
Nå har vi børi ved, og vi har pynta tre.

Julaften! I likhet med alle andre små barn, var det tidlig opp denne morgenen. Vi lagde oss en riklig porsjon risengrynsgrøt før vi måtte stelle i stand til julekvelden. Dagen gikk med til vedsanking, hugge juletre, laffe en liten tur på isen, pynte grana, og å prøve fisken litt. Christopher dro opp fem smårøyer, dessverre litt for magre til å havne i panna. Tiden gikk fort, og det var tid for lunsj og enda en grøtporsjon, men denne gangen med mandel og marsipangris til finneren. Andreas gikk seirende ut av konkurransen, men grisen ble selvsagt delt mellom ”gutta”. Etter enda litt vedsanking kom mørket. Morsomt sagt kan man si at det tok oss litt på granbarsenga. Det var snart klart for julemiddagen. Med oss hadde vi ribbe, medsiterkaker, poteter og brun saus. Fra maten var ferdig og klar til å spises tok det ikke lenger tid enn ti minutter, så var middagen trygt i magen. Etter den raskeste julemiddagen i manns minne, var det gavetid. Vi hadde med oss noen gaver hver, inklusive til hverandre. Til dessert hadde vi mormors kringle, nok en gang. Noen ting slår aldri feil. Litt senere på kvelden fikk vi faktisk besøk av nissen! Vi rundet av kvelden rundt elleve, etter noen kjappe ringeminutter.
Makan til julaften!

Christopher vet hvordan fisken skal vises frem.

Andreas på juletrejakt.

Skogstad fikk æren.

Middagen er servert!

Gavetid!

Grana er tent!

Julenissen tok turen innom!

Dag 5, 25. des.
Overraskende hyttebesøk.

Dagen startet noe senere enn vanlig. Kvart på ni ble morrabålet fyrt. Som en vanlig ”tradisjonell julefrokost” (for Andreas), startet denne med leverpostei fra mormoren hans. Vi tok pakkingen i annet gir. Helt greit å ta det rolig den 25. Vi kom oss av gårde kvart på tolv. Planen var å følge vannet til Sinnerdammen turisthytte, hvor vi skulle sjekke inn. Gjerdingen, Kaldputten, Store Fyllingen, Katnosa, Aklangen, Finntjernet, via Spålen og inn til Sinnerdammen DNT-hytte. Vi tok en stopp på Aklangen, hvor vi prøvde fisket. Endelig var det Andreas som dro opp fisken. En liten abbor, som fikk friheten sin tilbake etter kort tid. Veien videre til hytta tok en liten time. Endelig kom vi fram til hytta. Og hvem andre var det som møtte oss annet enn to tyskere: Thorben, som er student i Oslo, og moren hans, Karin. De vartet opp med finnbiff i bytte med to brødskiver med mormors leverpostei og melkerull. Kvelden videre gikk med til å spille yatzy og "amerikaner" med Karin og Thorben. Mye latter og en uformell blanding av norsk, tysk og engelsk. Og jaggu ble det ikke deilig med en natt på madrass. Luksus i skogen!

Ut på tur, aldri sur.

Guten Abend!

"I natt blir det madrass gutten!"

Dag 6, 26. des.
Husmor, fiske og kort

Dagen var beregnet som en hviledag med flere forskjellige gjøremål. Rundt klokka 11, sa vi farvel til våre to tyske venner. Nå hadde vi hele hytta for oss selv. Deilig det også. Vi hadde en del utstyr som skulle tørkes, så det første vi gjorde var å flytte inn alle sakene og straks begynne å sortere og rydde. Etter hvert hang det jervenduk, soveposer, sokker og gensere rundt om i hytta. Vi tok turen ned til Spålen for å prøve fisken, men uten hell. Marken og maggoten var dau pga kulda. Vi prøvde å holde liv i den med å putte den i påsan om natta...men, men. Vi gikk tomhendte hjem og Andreas startet med pakkingen mens Christopher tok seg av middagen. En skikkelig solid middag av meksikansk gryte gikk rett hjem! Senere tok vi med kaffen, kakaoen og pepperkaker inn til stua, foran peisen. God mat, varm drikke og radio gjorde kvelden fin. Vi avsluttet med å spille litt kort i de sene nattetimer.

Chris tar oppvasken...

...mens Andy pusser støvler.

Kartlesing utpå kvelden.

Middagstid med meksikansk gryte.


Dag 7, 27. des.
Fyring i furuskog. Endelig!

Klokka åtte ble vi vekket av alarmen på mobilen til Christopher, og vi måtte brette av oss den gode, varme dyna. Vi ville komme oss avgårde så fort som mulig for å finne en fin leir. Alt var gjort klart på forhånd, så vi var ute av hytta klokka ni med frokosten innabords. Vi skulle ta oss ned til Storflåtan, via Fagervannet, og legge oss til på en liten odde på sør-siden kalt Langtangen. Veien var lettgått, så vi var fremme før klokka hadde passert elleve. Da vi kom fram, så det ikke så lyst ut. Furuskogen vi gikk langs før vi kryssa Storflåtan var erstattet med gran, og plassen vi oppsøkte var forsøplet med blant annet en campingstol hengende i et tre. Et slikt syn er sørgelig for en villmarking.
Vi bestemte oss for å krysse vannet tilbake og se etter en bedre plass på Vesleflåtan, som ligger et par hundre meter øst for Storflåtan. Her var det furu! Vi fant en kjempefin plass og Christopher var kjapt i gang med å finne en tørr furu til bål. Ingenting er som tørr og fin tyrived! Den lukta kjenner man straks igjen.
Mens vi holdt på med å sage og kløyve ved, hørte vi plutselig en rev som ”bjeffet” på andre siden av isen. Utrolig kult å leve tett på dyra i naturen. Vi fikk oss en kjempekveld med et stort og varmt bål. Da vi holdt på med middagen, kunne vi også høre en orrfugl i skogkanten, herlig! Dagen var skyfri, så vi satte ikke opp noen duk som ”tak”. Natta ble under åpen himmel.

Masse tyrived! Ikveld blir'e bål!

Ute i felten igjen!

Tennene får gjennomgå.

Kortspill i 15 minus!

Dag 8, 28. des.
Som ål i smørpanne.

Vi tok det helt rolig på mårrakvisten denne dagen. Ingen vits i å haste seg fra en så god leir. Planen var å gå østover og legge oss til på vesle Sandungen. Da vi kom i gang gikk det radig unna. Nettopp som ål i en smørpanne. Vi gikk langs vannet og inn i bukta, som er kalt for Rumpa. Første gang vi har sett Rumpa fra innsiden! Vi gikk over Svarten og langs nordsiden av Langlivannet. Her skjedde det en liten feilnavigering, men vi kom oss raskt på riktig spor igjen. Vi kom oss ned til vesle Sandungen, hvor vi plutselig fikk øye på noen isfiskere. Vi gikk nærmere og så at de var mange. Kanskje det var isfiskekonkurranse på gang? Vi la oss til på en bitteliten øy, hvor vi faktisk fant en død furu. Jaggu ble det ikke furubål i dag også. Vi gjorde oss klar til det som skulle bli den siste kvelden, noe vi hadde avtalt dagen i forveien. Vi satt og tenkte igjennom hva vi hadde opplevd, sett og erfart. Litt trist at dette var slutten på turen, som hadde krevd sin planlegging og utstyrsinnkjøp. Vi la oss rundt åtte og var forberedt på en to-mils etappe dagen etter.

På Fagervatnet.

Knall og fall i utforkjøringene for Chris.

Andreas bare rister på hodet.

Vesleflåtan på sitt beste, vinterstid.

På vei mot vesle Sandungen.

Dag 9, 29. des.
Hvor ble det av snøen??

Nå skulle vi hjem. Vi pakket sakene raskt og greit og satte kursen mot Sørkedalen. Det startet bratt opp mot Kikut, men for en nedoverbakke det var etterpå! Vi krysset østre Fyllingen, og valgte å gå via Finnerud. Dette skulle vise seg å bli en bommert! Alt gikk greit til vi kom til Finnerud. Noe hardt føre og glatte bakker hittil, men nå var det bare en liten tursti med litt snø. Vi måtte ta av oss skiene og løpe bak pulken, som dro oss nedover i dalen. Litt artig var det. Så kom det vi mente var slutten. Det var faktisk ikke noe snø igjen! Ikke et fnugg på bakken. Konsekvensen ble at vi måtte bære de to pulkene til nærmeste vei.
Mens vi ventet på å bli hentet av moren til Andreas, var det viktig å holde varmen. Det var tross alt rundt ti blå...

Så var turen kommet til veis ende, og for en tur!

Ved veis ende...

Etterord:
Etter turen kan vi si at vi sitter igjen med erfaring i bøtter og spann. Vi opplevde mye mer enn hva vi trodde vi kunne opplevd på de ni dagene vi var ute i felten. Både om hverandre, om oss selv, om utstyr, selvkontroll og tålmodighet. De to første dagene var som sagt et blodslit, men vi vil heller ikke vært foruten de dagene. Vi tar det som en god erfaring. Alt kan ikke gå på skinner hele tiden uansett.
Det å ha vært borte fra familien i ni dager i juleferien inkludert julaften, var en påkjenning for oss begge. Vi brukte mye tid både før og på turen til å snakke om nettopp dette. Vi var åpne overfor hverandre, og det viste seg å fungere utrolig godt.
Dagen før vi la ut på denne turen hadde vi en samtale om hvordan vi skulle oppføre oss i felten. Vi ble enige om regler vi skulle følge, måten vi snakker til hverandre på, og hvordan vi gjøre det når én av oss blir drittlei av den andre. Vi snakket også om forbedringspunkter hos begge parter. Vi klarte å være venner hele veien. På Rondane-turen, ble vi uvenner én gang, men nå hadde vi bedre erfaring med hverandre.
Grunnene til at vi avsluttet turen tidligere enn planlagt var flere. Først og fremst var det snøen som minket. Det ble mer og mer is og hardere føre. Vi hadde også kommet så langt sør i Nordmarka at det bare hadde blitt til å være på samme sted de neste 4 dagene. Det er litt dumt å gå lei. Vi mente også begge at det å komme hjem nå var det rette også med tanke på familien. Nå hadde vi også sjansen til å ha litt juleferie med dem også.
I ettertid var det å avslutte tidligere det riktige valget. Begge var fornøyd med bestemmelsen.
Ellers vil vi bare si takk til alle som har støttet oss i planleggingen. Utrolig kult å få tilbakemeldinger som gjør motivasjonen bedre!

- Villmarkens sønner